BIFF 2018: 26. september - 4. oktober

Tsarens kurérer

tsarens kurerer 2018.jpg

 

Filmer fra Russland, forhenværende sovjetiske stater og innflytelsessfærer

Det ble tidlig klart for oss at BIFF 2018 ville ha en hel del med Vladimir Putin og Donald Trump å gjøre. Allerede på Sundance-festivalen i januar fant vi gode og relevante filmer til årets program, som OUR NEW PRESIDENT. Filmen er et kaotisk, morsomt og til tider skremmende bilde av hvordan russerne blir foret med propaganda av den statlige tv-kanalen Russia Today, som går den amerikanske Fox News en høy gang. «Den nye presidenten» er ikke en henvisning til russernes egen tsar. Tittelen peker på Trump, som mange russere tok til seg i tiden etter at han ble valgt.

Den ukrainske mesterregissøren Vitalij Manskij gjestet festivalen i 2016 med filmene UNDER THE SUN, som handlet om forholdene for journalister som rapporterer fra Nord-Korea, og den mesterlige CLOSE RELATIONS, om hans egen slekt i Ukraina. Det vi ikke visste den gang var at han har vært sjef for dokumentaravdelingen i den statlige russiske tv-kanalen da Putin ble innsatt av Boris Jeltsin som russisk president nyttårsaften 1999. Manskij fikk i oppdrag av Putin å portrettere ham, og da gjerne som en demokratisk leder med stort hjerte og et like så stort intellekt. PUTIN’S WITNESSES er satt sammen av en rekke intervjuer med Putin fra tiden da presidenten trengte blest om seg selv. Ikke nok med dette – Manskij fikk også forbløffende åpen tilgang til Jeltsin og hans familie, og det er nærmest sjokkerende hvor langt Manskijs opptak kommer i å avsløre makten Jeltsins kone Naina hadde. Det som gjør PUTIN’S WITNESSES så interessant er at den viser noen av mekanismene bak Putins popularitet, og selv om han alltid vil fremstå som en gåte, kommer vi her nærmere enn noen annen film sannsynligvis vil gjøre.

Det er ikke bare det som skjer i maktens korridorer som kan si noe om Russlands fortid, samtid og fremtid. Marta Prus’ OVER THE LIMIT gir et forbløffende, nervepirrende og totalt oppslukende innblikk i hvordan den russiske gymnasten Margarita Mamun bærer nasjonens ære på sine skuldre på vei mot OL i Brasil i 2016. I FAITH, HOPE, LOVE skildres tre kvinner som alle kjemper for å forme Russlands fremtid. Regissør Fedulova møter kvinnene med åpent sinn og kritiske spørsmål, og sammen utgjør portrettene et sammensatt og kontrastfylt bilde av et Russland som fortsatt føler etterdønningene etter perestrojka-tiden.

Ivan Tverdovskijs JUMPMAN tar oss over i fablenes verden i et samtidig Russland hvor tittelfiguren er en ung mann som er oppvokst på barnehjem og som ikke kan føle smerte. Tverdovskij, som regisserte fabelen ZOOLOGY (BIFF 2016), konsentrerer seg her om å vise frem den russiske tidsånden hvor korrupsjonen rår og rettssikkerheten glimrer med sitt fravær.

GENESIS 2.0 av veteranregissøren Christian Frei og den unge russeren Maxim Arbugaev omhandler jakten på kunnskap om kloning. De følger en gruppe sibirske menn på jakt etter støttenner fra mammutkadavre som dukker frem fra smeltende is som følge av global oppvarming. Mennene håper å kunne selge støttennene på det internasjonale markedet. Frei på sin side fordyper seg i den syntetiske biologiens verden, hvor vitenskapsmenn arbeider på spreng for å løse genetikkens mysterier – blant annet for å bringe utdødde raser tilbake til live.

Forholdet til- og tilstandene i tidligere sovjetiske stater har vært en annen rød tråd i årets dypdykk i Russland-tematikken. AYKA av Sergei Dvortsevoij, som var å finne i hovedkonkurransen i Cannes i år, tar for seg sentralasiatiske fremmedarbeidere i Moskva, og åpner med at tittelfiguren rømmer fra barneklinikken fordi hun ikke har råd til å ta seg av sitt nyfødte barn. Kirgisistan og Kasakhstan er også representert på årets BIFF med henholdsvis SULEIMAN MOUNTAIN av Elizaveta Stishova og THE GENTLE INDIFFERENCE OF THE WORLD av Adilkhan Jerzjanov. Sistnevnte gikk rett inn i konkurranseprogrammet vårt da den med sine poetiske tablåer og vakre kameraføringer var en aldri så liten åpenbaring i Cannes i år. SULEIMAN MOUNTAIN vant pris i den tsjekkiske A-festivalen Karlovy Vary for Beste film i East of the West-konkurransen.

Flere filmer omhandler forholdene i Ukraina. Den mest kjente regissøren herfra er utvilsomt Sergei Loznitsa som ofte er å finne i Cannes. Så også DONBASS som beveger seg i grenselandet mellom dokumentar og fiksjon samt i grenselandet mellom Russland og Ukraina. Her avveies forholdene rundt lov og rettsløshet, fantasi og virkelighet, drømmer og mareritt. Det kunstnerisk behandlede filmmaterialet vitner om sterke forgreninger mellom fakta og fiksjon i pseudovirkeligheten vi finner i medienes billedbruk i dag.

VULKAN av Roman Bondarchuk tar oss med til et område sør i Ukraina hvor flere landsbyer ligger under vann etter oppdemming. Hovedpersonen Lukas arbeider som tolk for OSSE, men kommer bort fra reisefølget og havner i hagen til en underlig skrue og hans lille familie. VULKAN er både en poetisk skildring av livet i ingenmannsland, men besitter også en dose svart humor – det må nok ganske enkelt lokalbefolkningen ha.

I den danske dokumentarprisvinneren THE DISTANT BARKING OF DOGS møter vi to unge gutter som lever tett innpå krigshandlingene i Donetsk-provinsen. Mange av innbyggerne har forlatt området, men Oleg og hans bestemor har ikke råd å komme seg vekk. Denne poetiske dokumentaren har gått sin seiersgang på en rekke filmfestivaler verden over.

CRYSTAL SWAN er noe så sjeldent som en spillefilm fra Hviterussland, signert den unge filmskaperen Dharia Zhuk. Den tar for seg tiden rundt 1996 da mye var i full oppløsning i øst, men hvor Aleksandr Lukasjenko er kommet til makten i Minsk og er i ferd med å utvikle sitt diktatur. Den unge Evelina drømmer som så mange andre i øst om å kunne dra til USA, men for å kunne gjøre dette må hun ha utreisetillatelse, noe som er enklere sagt enn gjort.

Polske Pawel Pawlikowski er en filmskaper mest kjent for Oscar-vinneren IDA. Førpremieren COLD WAR var i hovedprogrammet i Cannes i år og ikke uten grunn. Igjen tegner Pawlikowski bilder i svart-hvitt-foto av blendende skjønnhet – denne gang lagt til Sovjetunionens Øst-Europa i etterkrigstiden mellom 1949 og 1964. Handlingen dreier seg om en jazzmusiker og hans forhold til en kvinne som han ikke kan temme, men lever sitt eget selvstendige liv – med og uten ham.

PANIC ATTACK av Pawel Maslona er en morsom svart komedie om det moderne Polen. Danske Nicolas Bro gjør blant annet en uforglemmelig figur som plagsom flypassasjer. Vi ser inn i livene til en rekke personer som prøver å holde seg noenlunde på matten, uten helt å få det til. Regissør og manusforfatterne blander på lekent vis de fem historiene sammen til en tragikomisk beretning om hva som skal til for å overleve nettopp panikkanfall.

Pjotr Domalewski er en annen polakk som i SILENT NIGHT leverer en sterk historie om en familie som skal feire jul sammen, hvor særlig det voksne brødreparet i familien har sine konflikter som kulminerer på et vis som overrasker stort. En solid filmfortelling som tar opp tema som berører mange i landet: økonomisk migrasjon til Vesten og drømmen om et bedre liv.

Polen har en stor befolkning og har et rikt produksjonsmiljø. Vi tar derfor med nok en førpremiere – MUG av Malgorzata Szumowska er en eventyrfilm for voksne, en satirisk og svært underholdende historie om en mann som er utsatt for en ulykke og dermed får et ugjenkjennelig ansikt.

Til sist vil vi trekke frem en rumensk film som vant hovedprisen i Karlovy Vary i år: I DO NOT CARE IF WE GO DOWN IN HISTORY AS BARBARIANS av Radu Jude. Dette er en film om oppsetningen av et teaterstykke i nåtid som omhandler Romanias rolle i andre verdenskrig. I rekonstruksjonen av historiske hendelser kretser instruktøren rundt jødeforfølgelsene i Romania og går slik i klinsj med historiefornektelsen styresmaktene i flere europeiske land fremmer i den oppbyggelig patriotismens navn.

Så de av dere som gjerne vil ha noe annet enn amerikanske filmer og førpremierer har her sjansen til å få innblikk i produksjonsland vi ikke så ofte får stifte bekjentskap med. Ta sjansen! Det er verdt det!