OF TIME AND THE CITY er en hyllest til en by, men samtidig en elegant elegi over en svunnen tid, et dypdykk ned i Terence Davies’ fortid, hans forhold til religion, katolisisme og kirken, til kongehuset som pervertert institusjon og til egen arbeiderklassebakgrunn i det fattigste av det fattige Liverpool. At outsideren Davies har sterke antipatier til alt som smaker av autoriteter kommer sterkt frem på kommentarsiden. Han er kontemplativ og sprudlende vittig på samme tid. Han spøker med alt og alle, samtidig som kjærligheten til ”The Land of Lost Content” hele tiden er fremtredende – et sted og en tid ”that cannot come again”, som han sier med dikterens dype og smertefulle beklagelse. Ikke minst er regissørens egen homofile oppvåkning allerede i barndommen sterkt fremtredende. Fordømmelsen som fulgte har selvsagt satt preg på Davies’ forhold til livet i sin alminnelighet og til kjærlighet og nærhet spesielt. Han fant sin egen religion i filmens verden og ble en lidenskapelig kinogjenger fra tidlig av. Der kirken var en fordømmende kraft som holdt mennesker nede, åpnet filmuniverset for glede, håp og kjærlighet, samt blendende vakre bilder akkompagnert av vidunderlig musikk.