Vi befinner oss i et urbant landskap i en spesiell del av den japanske underverdenen. Selv om filmen innholder eksplisitte scener er det ikke så mye hva vi ser som er det interessante ved AKA ANA, men mer det kvinnene uttaler på lydsporet. Dette er ingen ”talking heads”-dokumentar – det synes for tilskueren, eller skal vi si tilhøreren, som om filmskaper d’Agata har samlet en hel del intervjuer med prostituerte kvinner og lagt på bilder i etterkant, hvor det som fortelles akkompagneres av bildene som blir servert. Bilder av kvinner i ulike avkledde situasjoner, hvor de kommenterer sine forhold til sine klienter. Menn med ulike skavanker eller problemer i privatlivet, andre som føler at denne form for sex er det nærmeste en kommer ren tilfredsstillelse, andre snakker om følelser hvor undergangen lurer i bakgrunnen, isolasjon fra omverdenen og andres følelsessfærer, noen ganger rene traumer – og for noen få av dem - til og med lengsler og begjær. Mye av dette universet har klare paralleller med fotokunstneren Nan Goldin og hennes skildringer av destruktive understrømninger, men Antoine d'Agatas blikk er hele tiden fiksert på det hvite i mørkets øye.

Dette er dystre saker, og ikke egnet for sarte sjeler.