Viola vasker offentlige toaletter. En av de utallige rutinene i jobben er å samle inn gamle luftfrisknere, og det er nettopp frisk luft hun og datteren Angela lengter etter: Viola vil ha seg en mann, men vet ikke hvor hun skal lete. Angela drømmer om fine kjoler og en fin jobb i den italienske motemetropolen. Framfor alt vil hun unngå å bli som moren, som hun skammer seg over. De tilbringer utelukkende tid sammen for å få med seg siste episode av en TV-serie de følger med på.

Denne debutfilmen om en mor og datter som har glemt hvordan man snakker sammen, ble vist i Kritikeruken i Cannes. Historien er nærmest regissørens unnskyldning for å leke seg med bilder: Scenografien og stemningen spiller en vel så stor rolle som ordene, og i absurde scener blander filmen det morsomme og det tragiske. Gjennom fargekoordinering, betydningsfulle komposisjoner og gjennomtenkte bakgrunner, har regissøren skapt en visuelt imponerende film som kan bringe tankene hen til Aki Kaurismäki.