Når den portugisiske ingeniøren Sergio reiser til Guinea-Bissau for å lage en rapport om miljøkonsekvensene av et nytt veiprosjekt, konfronteres han med arven etter kolonialismen. Ved siden av den intense, utmattende heten må han nemlig manøvrere et korrupt byråkrati og et mistenksomt lokalmiljø som betrakter ham som en trussel mot deres tradisjonelle levesett. Det vil si, fullt så enkelt er det ikke. Det samfunnet Sergio møter er usedvanlig komplekst, og selv om mange er skeptiske til ham og de andre bistandsarbeidernes tilstedeværelse, finnes det også nok av mennesker som ønsker å dra nytte av hans ressurser og innflytelse. Ytterst få filmer trenger å være tre og en halv time lange, men I ONLY REST IN THE STORM er et sjeldent tilfelle av en film som utnytter sin spilletid på drøye 200 minutter til fulle. Det regissør Pedro Pinho (THE NOTHING FACTORY – BIFF 2017) skildrer med denne lange og fullstendig oppslukende fortellingen er nemlig intet mindre enn kolonialismens historiske utvikling fra 1400-tallet og frem til i dag. Dette er en sjangeroverskridende, satirisk, visuelt vakker og tidvis seksuelt eksplisitt filmopplevelse som ikke ligner noe annet du vil få se på kino i år – med andre ord nøyaktig den typen film filmfestivaler er til for å feire og formidle.