Mary er åtte og bor med sin alkoholiserte mor og livstrøtte struts av en far i Melbourne, Australia. Hun blir dugelig mobbet for føflekken hun har i pannen. Hun er fascinert, men ensom, og tar fatt i problemet ved å sende et brev til en tilfeldig valgt amerikaner ved navn M. J. Horowitz. Det viser seg å være en 44 år gammel, svært overvektig new yorker med Aspergers syndrom og godt utviklet hypokondri. Han sliter med alt, men liker sjokoladehotdogs. Fruktbart grunnlag for et brevforhold, altså.

Dersom alarmen går, og du tenker ”Den fabelaktige Amelie minus franskheten”, så har du et halvt poeng. Men dette australske modelleiregospelet om håp og glede i de små ting er både mer plausibelt og mindre irriterende. Den imponerende leireanimasjonen myker opp de mange heller dystre temaene, og sniker dem bak linjene til herdete kinogjengere – nok en styrke ved et format som av så mange stemples som ”for barn”. Absurd og tidvis svart humor holder Mary og Max i live der de sitter på livets innbytterbenk – på samme måte som publikum holdes fast i kinosetene.