Paris, 1899. Can Can er mer populært enn noensinne. Christian (Ewan McGregor), en ung, fattig forfatter blir virvlet inn i den dekadente og surrealistiske verdenen rundt Moulin Rouge.

Skjebnens lunefulle veier fører ham til hjertet av Moulin Rouge. Han møter og forelsker seg i den vakre Satin (Nicole Kidman). Han får den mektige Hertugen som sin argeste rival og han blir hyret til å skrive det første bohem-stykke som vil bli vist.

I reolen med klisjeer ligger ”film er best på kino” på øverste hylle. Om det finnes situasjoner der uttrykket fortjener å tørkes støv av, må det være i tilfellet Moulin Rouge. Regissøren Luhrmann har selv aldri fryktet de største følelsene og klisjeene, noe som må sies å ha fått sitt endelige uttrykk i denne musikalen. Den gigantomane produksjonen varte i knappe fem år, og overdådige kostymer, scenografi og stjerner til tross: Det som skulle fange publikums oppmerksomhet framfor noe, var bruken av et vidt spekter av velkjente sanger fra musikkhistorien. Noen av disse var allerede for klisjeer å regne, slik som for eksempel Elton Johns ”Your Song”, og Luhrmanns hensikt er tydelig: I våre dager er folk lite trente i å se musikaler - de blir utilpasse av sangnumrene, heller enn å tolke deres mening i historien. Luhrmann bruker de kjente sangene til å skape en motsatt effekt – sangenes følelsesmessige innhold er allerede velkjent for publikum, som straks relaterer det til historien. En ting har Moulin Rouge i hvert fall gjort klart: Musikalen har aldri vært død, den har ventet på noen som kunne ta den inn i det nye århundret.