Årets Grand Prix-vinner i Cannes er en film man enten elsker eller hater. Den er blodig, brutal, banebrytende og briljant, den utfordret både intellekt og sanseapparat. Akkurat som i KILL BILL, som det kan være naturlig å sammenligne den med, er hevn den sentrale drivkraften i OLDBOY.

En ganske ordinær mann blir uten forklaring kidnappet og holdt fanget i en mørk celle i femten lange år. Mens han sitter inne får han vite at kona er drept og han selv mistenkt for udåden. Han sverger hevn, men aner ikke hvem som har gjort dette mot ham, eller hvorfor. Perspektivet er hele tiden hans, slik at vi som tilskuere ikke får vite stort mer enn ham og sitter med de samme ubesvarte spørsmålene, samme utålmodigheten. Når mannen omsider settes fri starter den avsindige jakten på svarene - som ender med en vidunderlig troverdig twist.

OLDBOY er full av visuelle nyskapninger, støttet av bemerkelsesverdig foto. Lyssettingen, mørk og majestetisk, så vel som musikken, en blodig blanding av vals, tango og tekno, bidrar til filmens overskuddsestetikk.