Samuel Taylor Coleridge og Willam Wordsworth var blant de fremste eksponenter for romantikken innen engelsk litteratur på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Filmskaperen Julien Temple og manusforfatter Frank Cottrell Boyce tegner et interessant, om enn kontroversielt bilde av deres vennskap. Wordsworth får gjennomgå. Selv om Julien Temple bedyrer at de begge var genier, gir filmen et nokså utilslørt inntrykk av at det var Coleridge som produserte kvalitet, mens hans venn var langt mer famlende, sågar kanskje noe middelmådig i forhold. Disse antydninger fyres ekstra oppunder ved at Wordsworths søster Dorothy fremstilles som den som førte de riktige ordene og formuleringene til brorens penn, samtidig som hennes beundring for Coleridges diktning var grenseløs. I filmen er Linus Roache Coleridge, poeten som fikk tannverk og ble hektet på opium. Rusen frigjorde de kreative sidene og gjorde ham manisk produktiv. Julien Temple illustrerer dette gjennom nokså spenstige kameraføringer som også får tilskueren til å føle svimmelhet - om ikke delirium.