Dette er historien om Begbie, Sick Boy, Spud og Renton. De fire baserer store deler av livet sitt på heroinmisbruk, og vi følger de fire gjennom de forskjellige fasene av misbruket.

Mark Renton og hans noe mer klossete kompis løper for livet gjennom Edinburghs gater mens Iggy Pops ”Lust For Life” pumper på lydsporet. I voiceover ramser Renton opp symptomer på borgerlig livsstil: ”Velg å sitte i sofaen og kikke på hjernedøde, humørdrepende spørreprogram mens du dytter skrapmat i skrotten. Velg å råtne vekk på et gudsjammerlig pleiehjem, bli sett på som en pinlighet av møkkaungene dine. Velg din fremtid. Velg livet…”. En slik beskrivelse av en konvensjonell livsstil kan skremme hvem som helst. Renton og vennene hans tar konsekvensen av det: De prøver noe annet. Denne åpningsscenen ble filmhistorie fluksens. Ikke ufortjent heller, for man skal lete lenge etter scener som like godt slår an tone og rytme for resten av filmens forløp. Filmen er basert på Irvine Welshs bestselger fra 1993, og både romanen og filmen hører til 90-tallets ypperste fremstillinger av B-laget – velferdssamfunnets tapere og utskudd.