Fotballen er rund og kampen varer i 90 minutter; et par av fotballens udiskutable sannheter. I Iran finnes et tillegg; kvinner har ikke lov å komme inn på stadion. Ingen nedskrevet lov, bare de høye herrers oppfatning av hva som er til det beste for kvinnene. OFFSIDE utfordrer på humoristisk vis denne reguleringen. Seks kvinner bestemmer seg for å kle seg i mannsklær for å se VM-kvalifiseringskampen mellom Iran og Bahrain. Alle blir de stoppet og arrestert, og istedet for å få se kampen er de nødt til å få den fortalt av fangevokteren. De seks kvinnene lager rabalder over urettferdigheten de er utsatt for; de nekter å godta denne diskrimineringen. Vaktene på sin side sliter med å finne argumenter mot de rappkjeftede kvinnene, men i et samfunn styrt av menn har kvinnene uansett lite å stille opp med. OFFSIDE bruker enkle filmatiske virkemidler, og alle skuespillerne er amatører. På den måten får filmen et dokumentarisk preg, som gir den ekstra slagkraft i sin kritikk av Irans styresett og behandling av kvinner. OFFSIDE ble tildelt Sølvbjørnen under Berlin Filmfestival i år.

OFFSIDE utspiller seg på en fotballarena langt fra Old Trafford, nærmere bestemt på Azadi stadion i Teheran under VM-kvalifiseringskampen mellom Iran og Bahrain. Seks jenter kler seg ut som gutter for å få adgang til fotballstadion, men blir arrestert én etter én. Gjennom forholdet mellom de svært oppegående og tildels rappkjeftede, kvinnelige fotballsupporterne og deres noe tregere fangevoktere, lar Panahi oss føle den ekstatiske spenningen av en kamp vi ikke ser, samtidig som han på elegant og humoristisk vis retter kritikk mot iransk styresett.

OFFSIDE ble belønnet med Sølvbjørn - Jury grand Prix under Berlin Filmfestival 2006 Panahi har etablert seg som et av de store iranske filmnavnene og har vunnet prestisjetunge filmpriser for alle sine tidligere filmer. Arthaus har tidligere distribuert DEN HVITE BALLONGEN og SIRKELEN.

Klær skaper folk Av Helene Næss, religionshistoriker
I filmen Offside strever alle karakterene med klær som er bestemt av det religiøse militærdiktaturet i Iran. Gutta er tvunget inn i en militæruniform og må håndheve loven som sier at jenter ikke kan gå på fotballkamp. Mens jentene på sin side er tvunget inn i gutteklær for å kunne snike seg inn på fotballstadion. Klær skaper folk heter det. Som symboliserende mennesker bruker vi klærne våre for å vise andre hvordan vi oppfatter sosiale situasjoner. Nettopp derfor har politiske og religiøse ledere ofte lagt seg opp i hva folk har på seg, og særlig kvinneklær har blitt sterkt regulert.
Og derfor kan Irans moderne historie skrives som en fortelling om forbud og påbud rundt iranske kvinners påkledning. I 1936 ble det forbudt å bære det tradisjonelle islamske skautet, og politiet ble utstyrt med en type fiskestang som skulle nappe skautet av kinnene. Shaen så skautet som symbol på en gammeldags jordbrukskultur. Han ville ha vestlige kledde kvinner, men uten det politiske og intellektuelle bakteppe, som ofte hører med i samme "pakke" som kulturradikal kvinneklær. Iranske kvinner viste sin opposisjon ved å gå med det muslimske skautet.
Etter den islamske revolusjonen ble det i 1982 påbudt å gå med det muslimske skautet. Kvinner med skaut skulle symbolisere at Iran var en moralsk korrekt nasjon. Og at idealene fra det tradisjonelle jordbrukssamfunnet der kvinner var hjemme og lydig mot mannen ble holdt i hevd. Nå viser iranske kvinner sin politiske opposisjon ved å la håret stikke fram under skautet. Men selv om de geistlige i Iran gjør sitt beste for å holde på en føydal religionsutøvelse, er selve det iranske samfunnet ganske moderne. Offside viser det absurde i at selv om hele 60 prosent av studentene på iranske universiteter er kvinner, så kan de samme kvinnene ikke gå på fotballkamp.